Du leger såret som du slo

Av Bjørn Olav Hansen

 

I dag skal vi stanse ved en tekst fra Det gamle testamente, fra profeten Hosea. Den formidler noe av det jeg opplever Herren ønsker å si til sin menighet i dag, i det Han kaller oss inn i en djupere kjærlighetsrelasjon med seg selv, midt i det hverdagslivet som du og jeg lever.
 
Hosea 6,1-3
 
En gang på slutten av 1800, eller begynnelsen på 1900-tallet kommer den danske stiftsprosten Jakob Paulli hjem fra en reise, for å finne at hans hjem er brent ned, og hans kone og barn er omkommet i brannen. Ingen, som ikke har opplevd tap av en av sine kjære, kan forstå hva den danske presten opplever av sorg, smerte, savn. Der, på branntomten, setter han seg ned og skriver en salme, som for alltid vil stå der som noe av det mest slitesterke uttrykk for Guds uendelige kjærlighet og omsorg når tragedien rammer. Salmer og sanger som blir mer enn en døgnflue, og som berører oss sterkt, har gjerne en slik forhistorie. Bare tenk på Lina Sandells sanger. Jakob Paulli skriver:
 
Lær meg å kjenne dine veier, og gå dem trøstig skritt for skritt.
Jeg vet at alt jeg har i eie, er borget gods, og alt er ditt!
Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil av målet tar.
Og for hvert håp som dør her nede, et håp i himlene mer jeg har.
 
Lær meg å kjenne dine tanker, og øves i å tenke dem.
Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem.
Når jeg har tenkt meg trett til døden, da si hva du har tenkt, å Gud.
Da får jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut.
 
Men lær meg framfor alt å kjenne den kjærlighet som du meg gir.
Og som kan tusen stjerner tenne, når himlens stjerner dunkle blir.
Den tørrer tåren som den skapte og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte, den gir oss mer enn det den tok.
 
Jakob Paulli tar sitt utgangspunkt i Hosea 6,1-3, når han skriver denne fantastiske salmen.
 
Det er ikke alltid like lett å få øye på veien vi skal gå, og heller ikke forstå alt det som skjer med oss underveis. Etter hvert som vi blir eldre, og vi høster oss flere erfaringer i vår vandring med Gud, så ender vi kanskje opp med å si som Paulus gjør i Rom 11,33, når han skal summere opp det som Gud har gjort gjennom Israelsfolkets historie. ”Å dyp av rikdom og visdom, og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier.”
 
En, hvis livshistorie, har gjort et dypt inntrykk på meg er Josef. Drømmeren. Josef er historien om en ung mann som blir formet i en smeltedigel av ensomhet, avvisning, savn og falske anklager, en mann som ble tålmodig og lydig ved å bli totalt avhengig av Gud – så avhengig at han kunne bruke ham som en kanal for velsignelse. Gjennom Josef forklarte Gud drømmer, forutså profetisk fremtiden, og reddet både Egypt og Israel fra hungersnød. Men det er lett for oss som kjenner historiens slutt å se Guds vei gjennom det hele, men slik fortonte det seg nok ikke for Josef: da han ble kastet ned i brønnen av sine brødre, solgt som slave, mens han lå i det djupe fangehullet, mens han led. Men han gjør seg hele tiden erfaringer med Gud. Han lærer Herren å kjenne gjennom den lidelsen han utsettes for. Det skjer gjennom hverdagslivets mange utfordringer. Gjennom dem former Herren Josef til det kar han blir, han går bokstavelig talt fra fillene til å bli statsminister i det landet han ble bortført til.
 
Det er veldig interessant å se hvordan han selv ser på de erfaringene han har gjort seg gjennom sitt liv i utlendighet. Man skulle tro at han ville være en bitter og innesluttet mann, ødelagt av alt det han hadde gått igjennom. Men når han skal gjøre opp status overfor sine brødre, så sier han noe veldig interessant, og det er så interessant at om du har Bibelen din med deg, vil jeg at du skal slå opp å lese det sammen med meg: 1.Mos 45,7-8
 
For et utrenet øye, for et overfladisk menneske, som tror at vi skal gå gjennom dette livet uten noen tap, uten noen problemer, men bare oppleve glede, overflod og fest, så er disse ordene utfordrende og nærmest uforståelige. For Josef sier da vitterlig at han ser Guds hånd i det hele, i hele hans livsvei. Han sier faktisk at det var GUD som sendte ham til Egypt, han var i Guds plan gjennom alt det han led. Jeg kan tenke meg at Josef, gjennom alt det han gikk igjennom, kom til den samme erkjennelsen som Jakob Paulli: ”Når jeg har tenkt meg trett til døden, da si hva du har tenkt, å Gud.” Helt på slutten av sitt liv avlegger Josef dette fantastiske vitnesbyrdet. I 1.Mos 50,20 kan vi lese: ”Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.” Hvordan kan han si noe slikt? Jo, fordi han hadde lært Herren å kjenne, og den som lærer Herren å kjenne, vet at Han har en fantastisk evne til å vende alle ting til det gode, slik at det tjener Guds hensikter med våre liv. Jeg sier ikke dine hensikter, dine ønsker med ditt liv, men Guds ønsker og Guds hensikter for deg! Paulus sier det slik i Rom 8,28: ”For jeg VET ( han snakker altså av erfaring) at ALLE ting(ikke enkelte ting, eller noen spesielle omstendigheter) samvirker til gode for dem som elsker Gud.”
 
Troens kamp består i at man igjen og igjen kapitulerer for Gud. Og Gud kjemper med den Han elsker mest.
 
Jeg vet ikke hva du går igjennom nå, men husk at Gud vet. Og vær ikke redd for i morgen, Gud er allerede der. Som Han var i Josefs liv. I Salme 33,18-19 leser vi: ”Se, Herren øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn, for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød.” Og David han avlegger følgende sterke vitnesbyrd, i Salme 37,25: ”Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.”
 
Det handler om å gjøre seg erfaringer med Gud. Altfor mange har et teoretisk forhold til Gud. De kjenner Ham på grunn av noe de har lest, eller hørt, men de kjenner Ham ikke personlig – ikke virkelig. Slik var det også med Job. Job skildres riktignok som en ”uklanderlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg fra det onde,” for å sitere Job 1,1. Men går vi til slutten av Jobs bok, til kapitel 42, det siste kapitlet, så kommer han med en forunderlig selverkjennelse. Der sier han til Gud: ”Jeg vet at du kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg. Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var for underlig for meg, og som jeg ikke skjønte. Men hør nå, så vil jeg tale! Jeg vil spørre deg, og du skal lære meg. Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.”
 
Det er sterke ord. Job har talt om ting som han slett ikke har hatt kunnskap om, det vil si han har hatt manglende kunnskap. Han har uttalt seg på grunnlag av rykter, med andre ord på bakgrunn av andres erfaringer. Men nå er det annerledes. Han har gjort seg noen erfaringer med Herren, riktignok tilegnet gjennom under svært vanskelige forhold, men den store forskjellen er at han nå ikke lenger bygger på annenhånds kunnskap. Job sier: ”men nå har mitt øye sett deg”. Det utgjør hele forskjellen. Det vi først og fremst trenger er en åpenbaring av hvem Herren er. Det er når vi får se Herren i all Hans skjønnhet, at livene våre blir forvandlet. Betydningen av dette kan ikke overdrives, derfor ber Paulus på sine knær for forsamlingen i Efesos: ”Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. ALT la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.” Bare et menneske som har erfart det han ber om her, kan skrive som han gjør. Legg merke til de kraftfulle ordene han bruker: ”herlighetens Far”, - snakker du slik må du ha opplevd noe av Guds forunderlige herlighet. Han snakker om Herrens ”overveldende makt”, om Herrens ”veldige kraft”. Hvordan fikk Paulus del i dette? Han avslører selv hemmeligheten for oss: Det skjer ved visdoms og åpenbarings Ånd. Vi må be om at Den Hellige Ånd åpenbarer Herrens herlighet for oss. Og vet du, det var jo derfor Jesus blant annet kom til oss. Han sier det selv i Joh 17,6: ”Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du gav meg av verden.” Jesus har åpenbart hvem Faderen er, men vi må få del i denne åpenbaringen. Det går mennesker i våre forsamlinger et helt liv, uten at de virkelig har erfart Guds kjærlighet. De vet, med sitt hode, at Gud er kjærlighet. For det har de lest i Bibelen, og det har de hørt forkynnere tale om, men de har ingen djup erfaring av å virkelig være elsket av Gud.
 
Hva er det som kan gi oss del i denne åpenbaringen? Venner, det er et av de aller viktigste spørsmålene vi kan stille oss i vår tid, en tid så lite preget av Guds åpenbaring. En tid mer preget av teorier om Gud, av kunnskap om tidligere tiders vekkelser, men så lite av det virkelige Guds nærværet. De fleste av oss er faktisk ikke forberedt på at Herren skulle dukke opp, og vi skulle få oppleve det samme som Jesaja opplevde, nemlig at Hans ”slep fyller templet”. Vi har ingen, eller veldig liten erfaring av Guds hellige nærvær.
 
Svaret på vårt spørsmål gir profeten Hosea oss. I den første linjen i det første verset vi leste innledningsvis, heter det: ”Kom, la oss vende om til Herren!” Jeg håper du virkelig hører meg når jeg sier til deg: Hva er det som bringer Guds nærvær til oss? Det er anger og omvendelse. Og hør meg når jeg sier: Det finnes ingen annen vei, ingen snarvei til Guds nærvær. Det finnes ingen spesiell vei, eller en annen vei, for deg eller for meg. Veien til Guds nærværet er anger og omvendelse. Punktum. Vi kan like det eller ikke, det kan være så i utakt med det som ellers forkynnes i dag, men vi kommer likevel ikke forbi den eneste bibelske veien til Guds nærvær og herlighet.
 
I adventtiden er det en gammel kirkelig tradisjon å lese evangelieberetningene om døperen Johannes, forløperen til Kristus. I Matt 3,1-3 leser vi om hva denne tjenesten bestod i. ”I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judea ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! Det er det som er talt om av profeten Jesaja, som sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette.” Det er slik at omvendelse forbereder veien og gjør våre hjerters veier rette. Omvendelse bygger opp alt som er lavt og river ned alt som er høyt og stolt i våre liv og i menighetens liv. Omvendelse og anger forbereder oss på Hans nærvær. Faktisk er det slik at vi ikke kan leve i Hans nærvær uten omvendelse. Det er slik at omvendelsen bygger den veien du må gå for å komme nær Gud. Bare spør døperen Johannes. Det var nemlig når Johannes bygget denne veien, at Jesus kom gående langs den andre siden av Jordan, der Johannes døpte. Og når han ser Ham kommer, roper han ut: ”Se der Guds Lam, som bærer verdens synd.”
 
Hosea hadde en hunger i sitt liv, skapt ved at han levde i anger og omvendelse, etter Gud. Ikke etter Hans velsignelser, ikke etter Hans hånd, men etter Hans ansikt, etter Ham selv. Du merker denne desperasjonen i profetens liv, når han oppmuntrer de som leser det han har skrevet: ”Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne!” Det er ikke noe passivt med disse ordene. De dirrer av lidenskap. Det går ut et kall fra Guds hjerte til sin forsamling i dag, det er et rop fra Faderens trone, og det blir sterkere for hver dag som går: ”Hvorfor er du fornøyd uten mitt nærvær, hvorfor fortsetter du med å være på avstand når du kan ha fortrolig fellesskap med meg?”
 
I Jakobs brev finner vi den største invitasjonen som noensinne er blitt gitt, hør bare: ”Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.” Gud vil holde seg nær til oss, men det betyr at vi må holde oss nær Ham. Og skal vi holde oss nær Gud betinger det at Gud skaper en hunger etter Ham selv i våre liv.
 
Hør meg når jeg sier: Det beste kan bli det aller bestes verste fiende. Problemet i mange av våre forsamlinger i dag er likt det problemet som var med forsamlingen i Laodikea. Lik den er vi strålende fornøyde med vår innsats, med all våre aktiviteter og alle våre programmer. Vi sier, lik dem, ”Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.” Det er slik vi ser det, men fra Herrens perspektiv, fra Hans trone ser det annerledes ut. Det er noe vi ikke vet. Når Han ser oss så ser Han oss som usle, ynkelige, fattige, blind og nakne. Hør meg: Vi må ikke leve lenger i dette bedrageriet. Vi trenger å la Den Hellige Ånd få nåde til å høre hva Jesus selv sier til denne menigheten, og dermed til oss: ”så råder jeg deg, at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at di kan se.” Å, venner, hvor nødvendig dette er.
 
Problemet vårt er at vi ikke er sultne nok. Skikkelig sultne. Vi har tillatt oss å la opplevelser og ting av denne verden tilfredsstille oss og gjøre oss mette. Vi går på sparebluss. Vi kommer til Gud, uke etter uke, men vi tillater Ham ikke å skape hunger i oss, og vi tillater Ham bare å fylle de små rommene, ikke de store rommene i våre liv, slik at Han blir vårt ett og alt. Jesus sa: ”Velsignet er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, FOR DE SKAL METTES.” (Matt 5,6)
 
La oss følge oppfordringen fra Hosea: ”Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med IVER å lære ham å kjenne.” Kjenner du Herren bedre i dag, når du nå nærmer deg raskt slutten på 2005 og snart skal begynne på 2006, eller står du på stedet hvil. Be om å få denne iver, denne lengsel, denne pasjon, etter en ting, å kjenne Herren. Paulus var villig til å kaste alt over bord, til å regne alt det han hadde oppnådd i livet fram til nå, som skrap, mot dette ene: å få kjenne Ham, kraften av Hans oppstandelse, og samfunnet med Hans lidelser, idet han ble gjort lik med Jesus i hans død. Kan du si det samme? Hva er det som driver deg? Hva er din lidenskap? Hva er det som opptar din tid, dine tanker? Skal du lære Herren å kjenne, da må du også være villig til å lære lidelsen å kjenne. Det snakkes ikke så mye om dette i dag, men det finnes et lidelsesfellesskap med Herren. Det snakkes om å ha samfunn med Jesu lidelser. Det fellesskapet er betrodd dem som vil gå Ham riktig nær, og det er de som er villige til å gå inn i dette samfunnet, som virkelig vil lære Herren å kjenne på djupet. De vil også oppleve det Hosea snakker om, at Herren, midt i lidelsen, vil komme med sin helbredelse og legedom. Husker du hva vi leste: ”Han vil også lege oss”, og ”Han vil forbinde”. På en fantastisk måte kan Herren få berøre oss på djupet. Han vil helle olje i sårene våre, og forbinde dem, og legedommen vil komme. Men da må vi inn i Hans nærhet.
 
Vi stormer til konferanser, flokker oss om seminarene, tråler bokhandlere og ser til de store menn og kvinner som har siste nytt å lære oss om kirkevekst, for å lære siste nytt om hvordan vi skal få menighetene våre til å vokse. Men hør meg når jeg sier: den virkelige nøkkelen har så mye mindre å gjøre med oss og så mye mer å gjøre med Ham! Den viktigste nøkkelen til framgang heter Guds nærvær! Det er nemlig mangelen på kjennskap til Herren som fører oss inn i de unødvendige problemene som vi roter oss borti. I Hosea 4,1 står det: ”Hør Herrens ord, dere Israels sønner! Herren har sak med dem som bor i landet. For det er ingen sannhet og troskap og ingen gudskjennskap i folket”, og i Hosea 5,4 står det slik: ”Deres gjerninger hindrer dem i å vende om til sin Gud. For de har utuktens ånd i sitt hjerte og kjenner ikke Herren.”
 
Men Jesus sier at det evige livet består i at vi kjenner Gud. I Joh 17,3 sier Han: ”Og dette er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.”
 
Det Herren kaller oss til er det profeten Hosea beskriver i vers 2: ”vi skal leve for hans åsyn.” Og det er jo fantastisk. For hva står det ikke i Salme 16,11: ”Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livssalighet ved din høyre hånd i evighet.” Den som altså vil leve i Guds nærhet, han kommer i nærkontakt med en fylde av glede og salighet, det vil si Guds velsignelse.” Dette har David erfart, for det er han som skriver disse ordene, og da er det ikke så underlig at han kan skrive som han gjør i Salme 38,10: ”Herre, for ditt åsyn er all min lengsel.”
 
Når du begynner å erfare hvem Herren er, da ønsker du ikke noe annet. Da nøyer du deg ikke med mindre. ”En ting”, skriver David i Salme 27,4, ”har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel.”
 
Når vi lærer i Herrens nærhet kan vi gå igjennom de sværeste prøvelser, for da vil vi oppleve det profeten Hosea taler om: Herren selv vil komme, og hans komme er like sikker som morgenrøden, og når Han kommer er det på en slik var måte, at det kan sammenlignes med det stille, vare regnet som væter jorden.
 
Når den kjente sorte gospelsangeren Andre Crouch skrev sin selvbiografi kalte han den ganske enkelt ”Gjennom alt”. Det er også navnet på en av hans mest kjente sanger. I den sangen heter det:
Jeg har mange tårer og sorger,
jeg har mange spørsmål om morgendagen.
Det har vært tider da jeg ikke jar visst hva som var rett eller galt.
Men i hver en situasjon, gav Gud en sikkerhet:
Mine prøvelser kom for å gjøre meg sterk.
 
Gjennom alt, gjennom alt,
Har jeg lært å stole på Jesus.
Jeg har lært å stole på Gud.
Gjennom alt, gjennom alt,
har jeg lært å sette min lit til Hans ord.
 
Jeg takker Gud for fjellene,
og jeg takker Ham for dalene.
Jeg takker Ham for stormene Han førte meg igjennom.
For jeg har ikke hatt noe problem
som jeg ikke visste Han kunne løse,
jeg har aldri tvilt på hva tro på Gud kunne utrette.
 
Gjennom alt, gjennom alt,
har jeg lært å stole på Jesus.
Jeg har lært å stole på Gud.
Gjennom alt, gjennom alt,
har jeg lært å sette min lit til Hans ord.