Pastor Charles Haddon Spurgeon var i sin samtid kjent som en mann som sto på Bibelens klippegrunn. Siden da har han vært en inspirasjon for alle som vil følge hans modige standpunkt.

I 1888 - altså for ganske nøyaktig 120 år siden - holdt Spurgeon en tale om det å holde fast ved den tro som en gang for alle er overlevert de hellige. Da Sørstatsbaptistene for noen få år siden sto overfor en situasjon der de måtte ta et oppgjør med liberale krefter innenfor egne rekker, betydde denne talen til Spuregon mye for de som så hvor det bar hen. Her er et utdrag som burde tale til oss alle, ikke minst for oss som seiler i et så urent farvann som vi gjør med sterke krefter som vi dra oss bort fra de bibelske sannhetene. Språket er kraftig, men av og til er det nødvendig å kalle en spade for en spade. I vår lefling med humanismen er det min oppfatning at vi har vært og er altfor snille med vranglærerne iblant oss:

“Vi beundrer en mann som var tydelig i sin tro - la oss si for 400 år siden, men en slik mann er i dag bare til irritasjon, og må vekk. Kall ham en trangsynt intolerant person, eller gi ham et verre navn om du kjenner til det. Men forestill deg i tider som har vært, at Luther, Zwngli, Calvin og deres samtidige hadde sagt: ‘Verden har gått av hengslene, men hvis vi forsøker å få den på sporet igjen så skulle vi bare forårsake mye spetakel, og sette oss selv i dårlig lys. Så la oss gå tilbake til soverommet, trekke nattlua godt nedover ørene, og sove oss igjennom de dårlige tidene og forhåpentligvis når vi våkner opp vil verden se bedre ut.’

En slik oppførsel på deres vegne ville ha gitt oss en arv av vranglære. Årtider etter årtider ville havnet i de fordømtes dyp og de pestbefengte vranglærende klyser ville ha slukt alle. Disse menneskene elsket troen og navnet Jesus for høyt til at ville se dem trampet på.

Det er i dag som det var på reformatorenes tid - avgjørelser må tas. Dette er en dag for menn, men hvem er mannen for dagen? Vi som har fått evangeliet overlevert via martyrenes hender våger ikke å tøyse med det, eller sitte å høre det bli fornektet av forrædere, som later som de elsker det, men som inne i seg avskyr hver linje i det - hør her, mine herrer: Det kommer ennå tider! Hvis ikke Herren kommer hurtig tilbake, vil det komme nye generasjoner, og nye, og alle disse generasjonene vil bli bedervet og såret hvis vi ikke er tro mot Gud og Hans sannhet i dag. Vi er kommet til et vendepunkt langs veien. Hvis vi svinger til høyre vil kanskje våre barn og våre barnebarn gå den veien. Men hvis vi svinger til venstre, vil generasjoner som ennå ikke er født forbanne våre navn fordi vi har vært troløse mot Gud og Hans ord.” Fra http://www.bjornolav.blogspot.com/

I landsbyen Dashinka i det sørøstlige Ukraina kunne den lokale baptistmenigheten nylig feire sitt 130 års jubileum.

De første kristne kom til Zhitomir regionen i 1850 årene. Dette var immigranter fra Preussen. Polakker og tyskere av evangelisk tro måtte forlate sitt moderland på grunn av forfølgelse iscenesatt av lutherske og katolske prester, og med god hjelp av politiet. De bosatte seg 50 kilometer fra Zhitomir i landsbyen Solodyri. Her grunnla de en egen bosetning som ble kalt for Neudorf og drev en form for kommunitetsliv. I dag heter denne landsbyen Zazdrivka.

Det har lenge vært en utbredt forståelse at disse tysk-polske kristne var ivrige etter å spre sin tro, men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner. For det første kunne de lite ukrainsk, og for det andre var de nok veldig forsiktige. De kom tross alt fra forfølgelse i sine hjemtrakter, og tsaren hadde uttrykkelig forbudt enhver misjonsvirksomhet blant ortodokse. Det kunne medføre konfiskering av eiendom og forvisning til Sibir. Men en viss form for evangelisering pågikk nok likevel, selv om omfanget helt i startfasen ikke har vært så stort som man tidligere har antatt.

Forfølgelse fra den lutherske og katolske kirke førte også til at tsjekkiske kristne flyktet fra Øst-Preussen til Ukraina. De slo seg ned i Pekarshchin, Vilshovtsi og andre landsbyer. Nå fikk De gode nyhetene bein å gå på! Det hele startet med en tsjekkisk kristen ved navn Barbylna som slo seg ned i landsbyen Dashintsy. Barbylna slo seg ned her i 1876. Han ble kjent med Simon Andriychuk som han ledet til tro på Jesus. Så ble en annen landsbybeboer, Stepan Pavlovchuck en kristen sammen med hele sin familie. Dette var de første lokale beboerne som ble kristne i Volyn regionen. I dag omfatter dette Zhitomir, Rivno, Volyn og delvis Khmelnisk og Ternopil regionen.

Brødrene i det sørlige Ukraina, hvor vekkelsen hadde startet tidligere, hørte nå om det som skjedde i Volyn. De sendte en kjent arbeider i Guds rike til Volyn, Ivan Ryaboshapka. Han kom til Dashinka i 1877. Han kunne verken preke eller opptre offentlig på grunn av motstanden og forfølgelsen fra det lokale politiet og de ortodokse prestene. For å unngå dem skjulte han seg flere steder, og folk kom i dypeste hemmelighet, både ortodokse og katolikker, og han forkynte evangeliet for dem.

I forbindelse med sitt besøk i Volyn døpte Ryaboshapka 14 mennesker som var kommet til tro på Jesus. Disse 14 ble grunnlaget for det som skulle bli Pekarska-Dashinska fellesskapet. Disse 14 var Anton Lutvinchuck og Timothy Nedzelsky fra landsbyen Dashinka, Felix Grabar og hans kone, samt Timothy Lazo og hans kone fra landsbyen Goroshi (idag Volodarsk-Volynsk), Semen Andriychuck og hans kone, Stephan Pavlovchuck og andre fra landsbyen Pekarshchi. I 1878, rett etter dåpshandlingen, evangeliseringsmøtene og de samlingene nattetider.

På denne tiden ble Aleksandr III ny tsar. Han ansatte Konstantin Pobedonostsev som offentlig anklager. Denne hadde som mål å sette en stopper for baptistenes spredning i Russland. Nå startet en ny bølge av forfølgelse.

F.Grabar og T. Lazo som var blant de første døpte i landsbyen Goroshki ble utsatt for trakassering og mobbing. Landbybeboere tok dem med ned til den islagte Irshi-elven og helte isvann over dem og slo dem med vaskeskrubber. De ble så arrestert og sendt til Kaukasus og Sibir.

I 1906 besto fellesskapet av baptister i Pekarsk-Dashikna av over 100 medlemmer. Blant medlemmene finner man både ukrainere, russere, polakker, tsjekkere og tyskere. Deres første valgte pastor var Mykola Bondar og som diakon ble Timothy Nedzelski valgt. En gang i måneden kom de sammen for å bryte brødet.

Året før, i 1905, fikk de sitt eget bedehus. Eiendommen ble gitt i gave fra Timothy Nedzelski, og bygget ble oppført på hans regning. Da de ortodokse prestene hørte om at bedehuset var oppført, kom de sammen med lokalt politi for å stanse gudstjenesten og drive de som var samlet der ut av bygningen. I Dashinka var nylig en ortodoks kirke bygget, sansynligvis som en reaksjon på den virksomheten som baptistene drev. Men Timothy Nedzelski hadde vært lur. Han hadde sørget for å oveføre bygningen til sin sønn, og dermed kunne ikke retten reise sak mot ham og frata ham huset. Det var nemlig lovlig oppført og tilhørte sønnen, og sønnen kunne ikke rettsforfølges. Han var for ung.

Bildet som ledsager denne bloggartikkelen viser portretter av menighetens første medlemmer, pastorer og diakoner (fra http://www.bjornolav.blogspot.com).

Pastor Bjørn Olav Hansen kom i begynnelsen av desember ut med en ny bok. Han har tidligere utgitt flere bøker på ulike forlag. De tre siste er utgitt av Frihet forlag. Boken Abraham-Guds venn er en bok om vennskap med Gud. Det er en bok som burde leses av så mange som mulig. Med utgangspunkt i Abrahams liv, både hans lydighet og ulydighet, viser pastor Hansen veien til et fortrolig vennskap med Herren. Boken kan kjøpes der du kjøper kristelig litteratur, eller direkte fra Frihet forlag.

I en nyhetsmelding som Baptistsamfunnet nylig sendte ut i forbindelse med finanskrisen heter det:

Dessverre har mange tapt penger og verdier de siste månedene. Også kristne organisasjoner har hatt store verditap. “Faste fonds” forvalter på vegne av Baptistsamfunnet, dets menigheter og arbeidsgrener for tiden 37 millioner kroner, alle pengene er trygt plassert, slik at det ikke vil oppstå tap.

Etter nærmere 40 år som pastor bestemte Gerald Code seg for å bli pensjonist. Da han og kona Rosie kom hjem og oppsøkte Springhill Baptist Church nær byen Marion i Louisiana fant de døra låst og bygningen i elendig forfatning. Da de så kirkebygget var ikke en tilværelse som pensjonist noe alternativ. Rosie og Gerald Cole kjøpte likesågodt kirkebygget og en nedlagt kolonialforretning ved siden av som de gjorde om til leilighet. Det var nemlig i dette kirkebygget at Gerald Cole hadde begynt som pastor! Rosie satte seg ved pianoet, og Gerald gikk opp på talerstolen og begynte å forkynne - for tomme stoler!

Men sakte men sikkert begynte folk å komme på møtene. Det ble kjent at Springhill Baptist Church hadde åpnet dørene igjen.

“Det finnes mange fortapte mennesker der ute, og vi må gjøre noe med det,” sier Gerald Cole i et intervju med Baptist Press.

Gerald og Rosie sto trofast i tjenestene i årene som fulgte, og de hadde en prioritet ved siden av evangelieforkynnelsen: misjon! Både de selv og menighetens medlemmer praktiserte å gi 10 prosent av inntekten til menigheten og til misjonens sak. Og slik velsigner Gud.

Nå etter at både Gerald og Rosie har fått dårligere helse, klarer de ikke lenger å gå fra leiligheten over til kirken. Men hver eneste søndag pynter de seg i den beste søndagsstasen, Rosie setter seg til pianoet, og Gerald tar frem predikantbibelen sin, og så synger de og leser Guds ord. De har aldri - så lenge de har vært gift - gått glipp av en søndag i kirken!

På bildet ser vi Gerald Cole gå ut døra i Spinghill Baptist Church.

Evangeliehuset - en baptistmenighet i byen Kmelnitskij i Ukraina, har i en lengre periode drevet et dagsenter for vanskeligstilte barn. For to år siden kom seks barn til menigheten. De hadde mange problemer, på grunn av situasjonen i de hjemmene de kom fra. Barna komme fra hjem hvor foreldrene enten er alkoholikere eller narkomane. Barna var fulle av frykt og bekymringer. I løpet av de to årene har Gud gjort store ting i livene deres. I år fikk de sine eksamener fra dagsenterets skole, og noen av dem vil også bli døpt og bli medlem av Evangeliehuset. Denne menigheten er en svært aktiv, evangeliserende menighet som driver oppsøkende virksomhet i form av husbesøk, barneleire og utadrettede møter. Evangeliehuset har sitt eget mannskor, barnekor, to ungdomskor og et søndagsskolekor! Hver søndag holder de søndagsskole på barnehjemmene i nærheten, og hver søndag får aldershjemmene besøk fra noen i menigheten. Baptistmenigheten driver også en egen engelskgruppe, som selvsagt har et evangeliserende siktemål! Her har vi litt av hvert og lære noen og enhver av oss.

Vanligvis har vi ikke nyheter og meldinger på denne bloggen som ikke har med baptistene å gjøre. Men i disse juletider finner vi grunn til å kommentere en artikkel som avisen Vårt Land har slått opp på sin nettavis i dag. Vi mener at det er manglende bibelkunnskap som avsløres i denne artikkelen om Jesu fødsel. Før vi kommenterer; Her er artikkelen:

“Jesus er født på sommeren. Det hevder den australske astronomen Dave Reneke.
Ved hjelp av avansert teknikk mener han å kunne bevise at Betlehemsstjerna som ledet de tre vise menn til stallen trolig var planetene Venus og Jupiter. Til sammen ga disse et sterkt lys på himmelen, skriver Dagen.se.

Den beste forklaringen. – Jeg er ikke skråsikker på at dette er Betlehemsstjerna, men det er den beste forklaringen jeg kan se, sier astronomen.

Utregninger på data ble brukt til å måle hvilke posisjoner de ulike planetene hadde den spesielle natten for 2000 år siden. Og sammen med fortellingen i Matteus kapittel 2, har forskeren kommet fram til at tidspunktet for Jesu fødsel må være 17. juni.

– Styrker troen. – Vi har bare akseptert at fødselen skjedde i desember, men det trenger ikke å bety at det stemmer, sier astronomen til Daily Telegraph.

– Jeg ønsker ikke å sparke beina under den kristne tro. Tvert imot mener jeg min teori støtter juleevangeliet. I dette tilfellet tror jeg faktisk forskning kan være med på å styrke troen, sier Dave Reneke.”

Så langt Vårt Land. Det første hjertesukket fra vår side er at det ser ut for å ha blitt en sport å skulle “avsløre” at det kristne har trodd i lange tider, ikke stemmer. Mulig dette er et ledd i denne “kampanjen.” Nå er det vel neppe noen overraskelse for noen kristne, at julaften trolig ikke er Jesu fødselsdag - selv om vi feirer det denne dagen. Det hører med til bibelundervisningen i de fleste kristne menigheter å fortelle at den eksakte dato har vi ikke. Men det finnes gode holdepunkter for når det var, trolig i forbindelse med løvhyttefesten. Dette kan man regne ut ved å se på når presten Sakarja utførte sin prestetjeneste i templet. Så vet vi samtidig noe om hvor mye eldre Johannes var enn Jesus, og da vil man fort se at unnfangelsen trolig skjedde ved juletider. Men heller ikke det er noe vi understreker som et faktum.

Hjertesukket denne gangen gjelder den grunnleggende bibelforståelsen, som mangler i denne artikkel. Istedet for å søke etter svaret blant planetene, kan man søke i Bibelen. Bibelen sier at den stjernen som de vise menn fulgte, var en stjerne som man kunne følge etter. Og den stoppet til slutt over stallen. Det kunne være interessant å bli med på en stjernevandring sammen med denne australske astronomen og Vårt Land. Jeg tror de fort ville finne ut at å følge etter en stjerne (som også skal være en forening av to andre himmellegemer), det blir vanskelig. Man kan rett og slett ikke følge etter stjerner og se de stoppe over bygninger eller følge dem til en bestemt by. Altså var ikke betlehemsstjernen en ordinær stjerne, men et Guds under. Man fulgte Guds lys, for å møte det sanne lys som nå var kommet til verden. Å forklare dette med forskning i plantetene, lar seg ikke gjøre.
OBS Les også kommentaren til denne artikkelen !

Ha en velsignet advent og juletid.

Arbeidet med å slå sammen Svenska Missionskyrkan, Svenska Baptistsamfundet og Metodistkyrkan i Sverige går stadig fremover. Her kan du lese siste pressemelding som er sendt ut om saken.

Kristne forretningsmenn i Ukraina som tilhører sammenslutningen av Evangelisk kristne-Baptistene utroper fredag 2. januar 2009 til en spesiell bønne- og fastedag i forbindelse med den økonomiske krisen som rammer Ukraina hardt.

10. desember var det en samling hvor de kristne forretningsmennene la frem sine synspunkter på det som skjer i Ukraina., og spesielt det som skjer innenfor det viktige landbruket. Årets innhøstninger har vært gode, problemet er at prisen bøndene får er så lav, at de ikke klarer å betale for kunstgjødsel og annet de trenger for å holde produksjonen i gang. Nå oppfordrer de alle menighetene som tilhører sammenslutningen av Evangeliske kristne-Baptistene om å avsette denne fredagen til å be og faste. Vi lar oppfordringen gå videre til bloggens lesere om å stå sammen med våre venner i Ukraina denne dagen.

Bildet viser baptister fra landsbyen Komorovka som drar med seg en kjerre med mat og annet utstyr, for å besøke nabolandsbyen Kalinovka hvor de har felles bedehus. Se egen artikkel om disse to menighetene, som du finner nedenfor denne. fra http://bjornolav.blogspot.com/

21. september i år kunne kristne i en liten landsby i Ukraina ved navn Kalinovka i Nezhinskij distriktet feire 80 års jubileet til baptistkirken. Historien om denne lille menigheten er historien om evangeliets lys som skinner i mørket, og om mennesker som finner evig liv i Jesus Kristus. Samme dag som menigheten skulle feire sitt 80 års jubileum var det også høsttakkefest, men menighetens medlemmer var bekymret da de oppdaget at det regnet. Hvem ville komme fra de omkringliggende menighetene for å feire menighetens jubileum når regnet strømmet ned? Men regnet satte ikke noen stopper for festlighetene, eller de besøkende!

Menighetsdiakon Peter Yarmolenko forteller at den lille menigheten har hatt en stor innflytelse på mange mennesker gjennom årenes løp. Det er så mange kristne fra ulike deler av Ukraina som kan takke menigheten i Kalinovka for at de har fått del i livet med Jesus. “Selv om menigheten her skulle opphøre å eksistere fordi det ikke lenger ville være lokale medlemmer, vil det fortsette å komme mennesker hit til Kalinovka som kan fortelle om hva menigheten fikk bety for dem, i lange tider fremover,” sier Peter Yarmolenko. På de 80 årene menigheten har eksistert har over 100 mennesker kommet til tro bare i Kalinovka.

Historien om baptistmenigheten i Kalinovka begynner i 1914, med en mann ved navn Michael Yarmolenko. Han bodde i landsbyen Bezuglovka i Nezhinskij distriktet. Under den første verdenskrigs kamphandlinger ble han tatt til fange og ført til Tyskland. Her frelst og da han kom hjem grunnla han en baptistmenighet på sitt hjemsted. På begynnelsen av 1900-tallet besto baptistmenigheten i Bezuglovka av fire familier. De bestemte seg for å flytte til et sted nord for Bezuglovka og bygget opp en bondegård der. Denne bondegården ble så selve utgangspunket for landsbyen Kalinovka. Siden den gang er Kalinovka blitt et åndelig senter for en liten region som også inneholder landsbyene Bezuglovka, Komarovka, Kravchikha og Bolshaya Doroga. Mange mennesker fra disse omkringliggende landsbyene har kommet til tro på Herren Jesus i baptistkirken i Kalinovka.

I dag er Kalinovka et fraflyttingsområde. Menigheten gleder seg over de 80 årene den har eksistrert og den velsignelse den har vært og er i området. Menigheten består i dag av 18 personer som bor i selve Kalinovka. De deler fellesskap med en annen baptistmenighet i landsbyen Komarovka som har 14 medlemmer. Sammen møtes de i et bedehus i i Kalinovka, et hus som tilhørte deres pastor Michael Matveevich Tkachenko. Han er nå død og menigheten har for tiden ingen pastor. Den får hjelp av fra en bror i menigheten i Komarovka, Nikolaij Mihajlovich Shevchenko. Hver søndag drar man en kjerre med seg med mat og annet de trenger, og resten av de som bor i Komarovka begir seg i vei til landsbyen i Kalinovka for å prise Herren sammen og bryte brødet i en felles gudstjeneste. Fra http://bjornolav.blogspot.com/

La oss be for våre søsken i disse områdene av Ukraina.